Reisebrev fra USA 10-31 januar 2022
Svein Skulstad
10. Januar
Opprinnelig skulle flyet vårt gått kl 10. Men rett før jul fikk vi beskjed om at det var kansellert, og vi måtte ta morgenflyet istedet. Dermed trodde jeg at vi hadde god tid når vi ankom Gardermoen kl 04.55. Flyet til Amsterdam skulle gå kl 06.30, og det kan ikke være så mange som skal reise så tidlig en mandag morgen i januar. Og det var det ikke heller, men halvparten av de få som var der stod i køen til KLM. Jeg tenkte mitt mens vi stilte oss opp. Det tok en time. Covid-sertifikat og vaksinepass gjør at man ikke kan sjekke inn via automatene. Vi prøvde! Så var det sikkerhetskontrollen. Det tar så lang tid det tar, og dermed var det bare å løpe til flyet.
Jeg hadde planlagt å kjøpe med sigarer og sjokolade til de jeg skulle besøke, men det måtte jeg droppe. Vi var de siste som gikk om bord, og så stengte de. Men vi var hvertfall ombord.
Med et så tidlig fly, så ble det frokost på Schiphol i Amsterdam. God kontinental frokost, og masse kaffe. Flyet til Washington DC skulle gå kl. 13, så vi hadde litt tid å slå ihjel. Jeg reiser sammen med en kamerat halve tiden. I Washington så flyr han videre til Alabama hvor han er ifra, mens jeg drar til California. Så møtes vi igjen om ti dager. Schiphol er en av de største flyplassene i Europa. Alle terminalene henger sammen, og dermed må du gå dit du skal. Det er ingen fare for at du ikke skal få fylt opp skritt-telleren din på et sånt sted. Etter opplevelsen på Gardermoen så kom vi til «gaten» i god tid, og etter litt venting så fikk vi gå ombord. Det var bare halvfullt fly, og dermed fikk vi byttet seter til vindusplass med ledig sete ved siden av. Når to introverte reiser sammen, så går det fint å sitte alene. Prate kan vi gjøre etterpå.
Fra Amsterdam til Washington DC tar det 8,5 timer. Dermed er det bare å finne på noe å gjøre. Lese, se film og sove.
Og to måltider.
Når du kommer til USA så er det første du ser at alt er spredt utover. Og østkysten er ikke noe unntak. Det var små byer overalt og fra flyvinduet får du god oversikt. I det fjerne kunne jeg se Washington DC også. Den svære obelisken avslørte at dette var hovedstaden. I tillegg består byen av mange hus med lys murstein. Hele byen så hvit ut der den lå i det fjerne. Etter utallige turer til LA, så vet jeg at det tar litt tid å komme inn i USA. Border Control er nøye, og et tips; Ikke si noe om at du har med deg mat i bagasjen, selv om det bare er brunost. Da rekker du ikke neste fly. Jeg svarte nei på alt de spurte om og da gikk det fort og greit.
Vanligvis ville jeg ikke hatt mellomlanding i USA når jeg skal til California. Det forsinker hele reisen med mange timer. Når jeg endelig kunne gå ombord i United Airlines med destinasjon LAX, så var det nesten fire timer etter at vi landet i Washington. Og så var det nye 5.5 timer med fly over hele dette store kontinentet. Jeg hadde bestemt meg for å sove på denne turen. Klokka var midt på natten. Med ørepropper, øyemaske, tepper, og jakke som dyne, så var det bare å gjøre det beste ut av at du sitter rett opp og ned. Men det er alltid lurt å hvile når man kan.
Det å fly inn over LA-området er spesielt. Man kommer som regel over fjellene og kan se Las Vegas som en av byene der nede. Og så skjer det plutselig. Du ser det på dagtid også, men om du kommer når det er mørkt, så er det magisk. Det er lys overalt. Og det har ingen ende. «Greather LA» er et område omtrent som fra Lillehammer til Sandefjord, og strekker seg over et sletteland fra fjellene på den ene siden, og med havet i den andre enden. Det bor ca 21 millioner her, og selv om det formelt er delt opp i ulike byer, så henger alt sammen. De siste 15 minuttene av flyturen går over dette området, og du skjønner at det er stort. Og så lander du. Helt ute ved kysten.
Selv om jeg skal være borte i tre uker, så har jeg bare med en kabinkoffert og en sekk. Med 12 kg tillatt vekt, så går det helt fint. Og skulle jeg trenge litt ekstra undertøy, så er det billigere å kjøpe det enn å betale over 2000 kr for innsjekket bagasje. Og i tillegg kan jeg spasere rett ut. Jeg må gå litt for å komme til stedet hvor bussene til leiebilene går fra. Det er ikke sånn at du henter bilen på flyplassen. Det ligger for seg selv noen minutters kjøretur fra terminalen. LAX er et kjempeområde, og det hadde tatt en time å gå dit. Jeg hadde bestilt en mellomklasse størrelse, men når jeg fortalte at jeg hadde bodd her en periode, så fikk jeg velge mellom en Mustang eller en Pickup. Jeg valgte det siste. Det er fint å sitte høyt når du kjører, og jeg skulle kjøre i tre timer. Selv om klokka var blitt midnatt i LA, så var det morgen i mitt hode, for LA ligger 9 timer bak Norge. En annen ting er at det er fullstendig trafikk-kaos i LA hele dagen. Det er bare på natta det ikke er det. Det er altfor mange biler her. USA er bilenes land, og alt er tilrettelagt for bilen. Brede fine gater med mange filer gjør at du må orientere deg fort. Og så har LA et Freeway system. Det er et nett av motorveier som går på kryss og tvers og binder dette store området sammen. Når jeg nå skulle ut av byen og østover mot Phoenix, så er det egentlig I-10 jeg skal på. Men det er minst 4 andre motorveier jeg også kan kjøre, så jeg valgte 91 East. Med kaffe og sjokolade så var det bare å kjøre på. Jeg skulle til en liten by oppe på høylandet ovenfor Palm Springs området. Det ligger flere ørkenbyer innover der, etter at du har kommet over fjellpasset fra LA mot Phoenix, men jeg tok av før det.
Kl 02.30 ankom jeg kameraten min sitt hus i Twentynine Palms. Da hadde jeg vært på reise i 30 timer.
12. Januar
Det tar litt tid å snu døgnet. Det vet alle som jobber skift. Man må tvinge seg selv til å sove når man egentlig er våken, og å være oppe når man er stuptrøtt. Men så går det over.
Det området jeg er i nå, er for oss kjent som «Det ville Vesten» Det er herfra alle historiene om nybyggere og cowboyer og indianere kommer fra. Hele området fra California og Nevada til Arizona, Texas og New Mexico er et eneste stort ørkenområde. Det strekker seg fra vestsiden av Rocky Mountains og hele veien til Stillehavet, og sørover til grensen til Mexico. Noe av det er sletteland, mens det meste er oppe i fjellene. Men det er enorme vannkilder under bakken her som gjør at det er mulig å bo her. Klimaet er tørt og varmt om sommeren og kaldt oppe i fjellene om vinteren. I går var vi ute og kjørte en tur. Det er ikke noe grønt her, og ingen trær. Men når du fikk ettermiddagssolen som lyste på fjelltoppene, så var det som om hele området var laget av bronse. Det er ikke rart at mange kunstnere velger å slå seg ned i dette området.
Jeg er på besøk hos venner av oss som vi ble kjent med når vi studerte sammen på Fuller Theological Seminary. Vi har besøkt dem flere ganger, og de kom til Norge for fire år siden. Elisabeth er kunstner og John er Pastor. Hun holder fortiden på med forberedelsene til en stor bronseskulptur som skal stå i San Diego. Men det er de andre arbeidene hennes som fasinerer meg mest. Dere kan jo sjekke ut selv ved å besøke denne siden: https://www.elisabethpollnow.com
Vi har planlagt litt for de neste dagene, og det betyr bla at John og jeg drar på retreat i tre dager. Vi skal bo på et Resort-sted og nyte godt av varme kilder og stille dager. Folk kommer hit fra hele landet for å ha varme dager gjennom vinteren - ikke ulikt oss som reiser til Spania på vinteren. Grunnen til at dette er et yndet sted å dra til, er fordi jordplatene har en skjøt akkurat her. Det er derfor dette området er jordskjelvutsatt, men det er også derfor det er så mange oaser her. Vann pipler opp overalt, og det holder 50-70 grader C. Vi kunne også dratt opp i fjellene, men snø har vi nok av hjemme så derfor drar vi heller til Dessert Hot Springs.
14. januar
Palm Springs er den mest kjente av ørkenbyene utenfor LA. Dette var i mange år stedet for Hollywoods kjendiser på vinteren – hvor de kunne trekke seg tilbake og nyte gode dager i sol og behagelig temperatur. Nå er det ikke sånn lenger, men historien syns godt nede i sentrum, med både Walk of Fame, og gatenavn på kjente personer fra denne perioden. Det er flere byer på rekke og rad her ute. Dalen kalles Coachella dalen, og er en stor slette, omringet av fjell – høye fjell. Det høyeste er San Jacinto Peak, som er hele 3300 meter høyt. Opp dit går det en kabelbane, og på vei opp så skifter landskapet fra ørken til skog. På toppen der – på ca 3000 meter høyde, er det enorme furutrær. Du føler deg som en miniputt i møte med disse kjempetrærne. Og mens det er varmt og trykkende nede i dalen, er det kald og ren luft der oppe.
Det er i denne dalen vi er på retreat. Vi har leid oss inn på et privat Resort i Dessert Hot Springs. John har kontakter, så vi fikk booke oss inn gjennom han. Vi har en leilighet som vender ut mot bassengområdet. Dagene går med til å lade batteriene gjennom å lese litt teologi, spille tennis og bade i de varme kildene. Det er ikke mange her nå - så tidlig i januar, så vi har området omtrent for oss selv. Temperaturen varierer mellom 18 – 25 C, som er omtrent som en norsk sommer. Helt perfekt.
Før vi dro ned hit, så lånte jeg med meg en bok fra John sitt bibliotek. Vi har studert på samme sted i Pasadena, men mens han fullførte sitt studieløp der, tok jeg graden min i Oslo. Så John har mange bøker jeg ikke har lest. En av dem er en samling tekster fra de første kristne. Hvordan tenkte de, og hva som var viktig for dem? Dette er viktig historie. Hva var det som formet vår kristne identitet og hvordan forholdt de seg til temaer som treenigheten og Jesu guddommelighet? I tillegg er det interessant å lese om forventningene blant folk om kraften som disse første kristne hadde med seg til å gjøre undre. Arven etter Jesus var levende og tilstede. En annen ting er hvor dedikert mange av de kristne var. I møte med forfølgelser fra både myndigheter og folk, så var hengivenheten til Jesus overveldende. Og de gikk gjerne i døden for det de trodde på.
De teologiske diskusjonene den gangen var ikke som idag, som gjerne dreier seg om etiske ting. Men de samme etiske dilemmaene var tydelig tilstede også på den tiden. Diskusjonene handlet istedet om dogmatikk. Hva tror vi på? Hvem var Jesus? Det var flere ledende kirkeledere som skrev om dette, og de klargjorde for leserne hva kristendommen var. Det ble viktig å ta avstand, ikke bare fra jødedommen, men også til andre sterke retninger, så som gnostisismen.
Oppholdet vårt i Dessert Hot Springs er over idag. John må hjem for å forberede seg til helgens gudstjenester. Det har vært gode dager, og det jeg vil huske aller best er ikke sola eller de varme kildene i seg selv, men noen møter med mennesker vi fikk i de varme kildene. Den ene karen var russisk. Han hadde kommet til LA rett etter murens fall, og sa at han var fra Sovjet. Tror aldri jeg har hørt noe si det før. Vanligvis så vil de definere seg til det landet de er fra, men han hadde aldri opplevd noe annet, så for han kom han fra Sovjet og til USA som jødisk flyktning. Kona hans var utdannet pianist og vi pratet litt om musikk.
Den neste vi traff var en Koreansk mann som hadde kommet hit i 1969. Den gang var landet preget etter to kriger, og det var ikke håp å spore i landet. Folk var fattige, og mange titusener døde av sult i gatene. Når de som unge menn ble sendt til USA for å lære om bilindustrien her, så var det meningen at de skulle ta utdanningen og deretter reise hjem. Men han ble værende og fikk seg et liv her. Dette er det Amerika jeg har lært å like så godt. Like muligheter for alle.
16. januar
Etter oppholdet vårt på Mission Lake i Dessert Hot Springs, så dro vi til Palm Springs. Vi ville ta gondolen til topps. Vi har gondoler mange steder i Norge også. På Hafjell, i Bergen, Tromsø, og siste tilskudd i Sogn. Men ingen har vel den samme drastiske forandringen i natur som du opplever om du tar Aerial Tramway i Palm Springs. Med mindre du vanner og holder kunstig liv i gress og vekster, så er det ørken over hele dette området. Stein og sand og tørre små busker. Når du kjører veien opp til taubanen så må du først gjennom et lite fjellpass. Rett ved avgangen til banen så kommer det en liten foss ned fjellet. Den er naturlig, og rundt der så har du litt vegetasjon. Men resten er stein. Og så begynner ferden oppover. Du får en helt ubeskrivelig utsikt herfra, og plutselig så ser man langt avgårde. Milevis. Og alt du ser er ørken. Men på toppen så skjer det noe. Her er det snø – og trær.
Forandringen er så spesiell at du ikke tror det er sant. Her oppe på 3000 meter så er naturen omtrent som hjemme. Du er midt i furuskogen. Luften er klar og ren og ikke som nede i dalen. Og det er betydelig kaldere. Det lå masse snø der – rester etter de store snøfallene før jul. Vi gikk ut, ned bakken fra gondolen, og inn i skogen. Det er da du ser det. Trærne er som kjemper. Du blir en liten miniputt i møte med dem. Vi går litt bortover den snølagte stien, og kommer bort til skogvokterhuset. Her er det stasjonert US Rangers, og vi slår av en prat med dem. De forteller at de nesten daglig må ut å hente folk som ikke skjønner at de er i fjellet. Turister fra LA kledd i shorts og joggesko. Den eneste veien opp dit er via taubanen, eller du kan gå 15 km til baksiden av fjellet hvor det er en vei ned. Det var her oppe Apache-indianerne holdt til her gjennom sommeren, og man skjønner det om man har opplevd den stekende heten nede i ørkenen.
Jeg har et opphold igjen her ute i ørkenen. Sky Valley. Her bor det noen andre venner av oss, og huset deres ligger inne på et resortsted. Det er et fantastisk sted med palmer og varme kilder og fugler vi ikke har hjemme. Noen husker kanskje tegnefilmene om Coyoten og Roadrunneren fra vi var små? Jeg har sett mange Roadrunnere her, og også kolibrier. Etter kirken idag, så dro vi ut og spiste lunsj på et fantastisk sted. En uterestaurant ved et golfanlegg. Det er ca 130 slike anlegg her – jevnt fordelt i og mellom dalens seks byer.
19. Januar
For tolv år siden bodde vi i LA, eller rettere sagt rett utenfor – i Pasadena. Helt siden jeg var ung, så hadde jeg hatt et ønske om å bo i USA. Ikke dra dit på ferie, men ha helt vanlige hverdager der. Og når jeg ble 40 år, så fikk vi det til. Det var nok jeg som trivdes best her, og jeg husker det tok lang tid før jeg landet i Norge igjen etter at vi kom hjem. Vi fikk også gode venner her, og jeg har kommet tilbake mange ganger i årene etterpå. Å reise tilbake til California gir meg en følelse av å fortsatt høre til i dette samfunnet. En av de stedene vi besøkte mens vi bodde her var Sjømannskirken i San Pedro.
Det er her havna i LA ligger, og du vil ikke tro hvor stor den er. Det er en av de tre mest trafikkerte havnene i verden, og når du kommer dit så er det ingen ende på containere og kraner og skip. De er overalt – så langt du kan se. Og ute i havnen ligger det hele tiden skip som venter på å komme i havn for å losse og laste. Og her ligger altså den norske kirka i LA. Den har vært her siden 1941 og fikk et nytt bygg i 1951. Kirka fungerer som en base for alle nordmenn som er i området. Akkurat nå så bor det omtrent 15.000 nordmenn i LA området, og det norske konsulatet i LA bruker sjømannskirka jevnlig som sin forlengede arm ut til nordmenn her.
Vi dro dit en tur. Fra 29 Palms er det 2,5 timer å kjøre. Men å kjøre bil er det du gjør her. Alle kjører. Det er ingen annen måte å forflytte seg på, og det merkes. Veiene er stappfulle, og selv om du har et massivt veisystem og opptil 14 filers motorveier, så hjelper det ikke når bilparken er så stor som den er. Det var en feriedag denne mandagen – Martin Luther King Day. Dermed gikk trafikken fint, og vi slapp unna køkaoset. Det er en bekjent av meg som er prest der nå. Jeg hadde avtalt at vi kom en tur, og vi pratet litt om LA og jobben hans og hvor flott det er at Norge har slike kirker rundt om i verden. John ble mektig imponert over hvordan Sjømannskirken fungerer, og at man kan gjøre tjeneste for Norge ute i verden uten å måtte innrullere seg i militæret eller bli diplomat. Etter vafler og kaffe i kirka, dro vi til Long Beach. Sjøfronten langs kysten av Stillehavet i California er fantastisk. Strender og havner og pirer som går ut i havet er overalt. Når vi bodde her, så var Malibu vårt foretrukne sted å reise til når vi skulle til stranda. Men vi er mye lengre sør idag, så da blir det mat på brygga med utsikt til det legendariske passasjerskipet Queen Mary.
I 1987 dro det irske rockebandet U2 til Joshua Tree og spilte inn en av deres beste plater, med amerikaneren Daniel Lanois som produsent. Det var nok Daniel som introduserte U2 for Mojave ørkenen, for han hadde vært her flere ganger med forskjellige artister. Platen ble en stor suksess, og er i ettertid kåret til det 27. beste albumet i verden. 29. Palms er en del Joshua Tree nasjonalpark, og det er hit mine venner dra for å gå på tur. Parken er kjent for sine særegne trær og klippeformasjoner som du ikke finner maken til. Hvis du ser på bildet over, og sammenligner med coveret til U2 sitt album, så ser du hvor jeg har vært. Indianere har også bodd her, og det er helleristninger flere steder som en påminnelse om den opprinnelige historien til Amerika.
21. januar
Hvor langt kan det egentlig være fra Washington DC og til Montgomery Alabama? Jeg husker jeg sjekket det på Google Maps når jeg planla denne turen til USA. Jeg har aldri vært på rundreise på østkysten av USA før, så ved å kombinere en tur til California med å besøke Jared i Alabama, fikk jeg plutselig en mulighet for å oppleve det. Vi reiste sammen fra Oslo til Washington DC. Derfra dro jeg videre til LA, mens Jared tok fly til Atlanta og bil hjem til Alabama hvor han er fra. Etter ti dager skulle jeg komme tilbake til DC, leie en bil, og kjøre ned til Alabama. Når jeg landet på flyplassen i DC på kvelden, så hadde jeg planen klar. Hente leiebilen og kjøre ut av byen en times tid før jeg fant meg et hotell for kvelden. Jeg hadde ikke booket noe hotell, men visste at det er flust av dem langs motorveiene. Jeg ble også tipset om å velge en bra bil mens jeg er her, så jeg oppgraderte til en diger Buick SUV. Det var et godt trekk.
Neste morgen hadde jeg satt alarmen på kl. 06.30, og kunne ikke skjønne hvorfor jeg var så trøtt når det ringte. Men så kom jeg på at jeg hadde Californiatid i hodet, og at klokka for meg var halv fire på morgenen. Det er fire tidssoner i USA, og nå var jeg på den andre siden. Men opp måtte jeg, for jeg hadde planer om å kjøre hele veien til Alabama på en dag. 850 miles stod det på GPSen, og det skulle ta 11,5 timer. Men hvor langt er det egentlig? For å sammenlikne så er det 111 norske mil fra Oslo til Bodø, og jeg skulle kjøre enda lenger - 126 for å være nøyaktig. Men gjennomsnittsfarten på motorveiene i USA er ca 110 km i timen, så dermed går det adskillig fortere enn hjemme i Norge. Men det er fortsatt en lang biltur.
Kl. 07.15 kom jeg avgårde, med fullt kaffekrus - og frokost liggende klar i setet ved siden av. De første timene kjørte jeg på US-29. Det er en eldre motorvei som går hele veien til Mexicogulfen. Jeg kunne tatt I-85 også, men da ville jeg ikke sett noe annet enn motorvei. Nå kjørte jeg gjennom den ene småbyen etter en andre. Det var som å kjøre igjennom den amerikanske historien, for stadig dukket det opp skilt til et sted jeg hadde lest om. Etter 5 timer måtte jeg stoppe for å fylle bensin og kjøpe lunsj. Helt tilfeldig så kjørte jeg av til en by i Nord-Carolina som heter Belmont. Den viste seg å være selve prototypen på en småby i USA, med hovedgate og jernbanestasjon – og store herregårder med gyngestoler på verandaen.
Etter stoppen i Belmont så ble jeg av GPSen ledet inn på I-85. Og derfra var det motorvei gjennom Sør-Carolina og Georgia. På vei inn til Atlanta ble det flere og flere filer, og plutselig så jeg OL stadion. Vi som er sportsinteresserte kjenner godt til den stadion, for det var der Vebjørn Rodal tok OL gull på 800 meter i 1996. På turen sørover fikk jeg dessuten god tid til å reflektere over hvor stor forskjell det er på øst- og vestkysten. De to bildene under gir et godt inntrykk av det. Det var ikke fritt for at jeg angret på at jeg hadde forlatt California i strålende solskinn, når jeg nå kjørte i gråvær og regn det meste av turen sørover.
Etter å ha stampet igjennom rushtrafikken i Atlanta, så var det bare å finne veien sørover til Alabama. Jeg hadde telt timer en stund nå, og ble glad da jeg passerte skiltet med «Sweet Home Alabama». Men så kom neste skilt, hvor det stod at jeg nå var i en annen tidssone. Og dermed var det enda en ekstra time å kjøre. Men turen var god, og når jeg endelig kjørte opp grusveien til huset til kameraten min, så kjente jeg på en god følelse av å ha opplevd mye på en dag. Jeg ringet for sikkerhets skyld til Jared for å forsikre meg om jeg var kommet riktig. Det er ikke noe særlig om man kommer ubedt inn på noen sin eiendom. Da kan man bli møtt av en morsk mann med gevær. Men jeg var heldigvis på rett sted.
23. januar
1 desember 1955 gikk det en dame på bussen i Montgomery, Alabama. Det var den samme bussen, med de samme folkene som hun møtte hver ettermiddag når hun tok bussen hjem fra jobb. Men denne dagen tar denne forsiktige kvinnen et valg som på sikt skal komme til å forandre situasjonen for de mange millioner av svarte som bor og lever i Amerika. 90 år tidligere hadde den amerikanske borgerkrigen sluttet. Nordstatene hadde vunnet og med det ble også slaveriet avsluttet. Jefferson Davis ble arrestert, men ikke tiltalt. Han hadde blitt valgt som president for sørstatene, og han ble tatt i ed utenfor Capitol bygningen i februar 1861 - en enorm bygning i ny-romersk stil øverst i hovedgaten i Montgomery.
Men selv om slaveriet ble offisielt avviklet, så fortsatte undertrykkelsen av de svarte. Og verst var det i sørstatene. Og det er nå – 90 år etter krigen, at Rosa Parks entrer bussen i Montgomery. Hun setter seg på et ledig sete, og der blir hun sittende. Det var et slags apartheid i Montgomery på den tiden, og de svarte måtte alltid vike plassen for de hvite. Dette var på toppen av alle de andre reglene som gjaldt her i sør. Hvite her, sorte der. Rosa Parks sa senere at hun var lei av å bli behandlet som en hund, og hun ble sittende helt til politiet kom og tok henne med seg. Og med dette startet det stille borgeropprøret blant de svarte, som til slutt endte med at busselskapet ett år senere måtte oppheve skillene mellom svarte og hvite. Dette ble starten på borgerrettighetskampen som skulle vare i nesten 15 år. Det er et eget museum i Montgomery viet denne modige damen, og dit tok jeg en tur.
En ung mann blir med en gang dratt inn i denne kampen. Han jobber som pastor i baptistkirken, og han er en av de som sørger for at det blir et borgeropprør. Navnet hans er Martin Luther King Jr. Det som rosa Parks har satt i gang, er det Martin Luther King som fortsetter. Og kampen blir lang. 10 år senere – i 1965, blir det holdt en marsj fra Selma til Montgomery, som ender opp foran Guvernørbygningen - den samme bygningen som Davis ble innsatt foran. Dette var det avgjørende opptoget som ledet til stemmerett for de svarte.
25. januar
Alabama er sammen med Mississippi hjertet i sørstatene i USA. Det var her det ble anlagt store bomullsfarmer med behov for betydelig arbeidskraft. Og det var også derfor det kom omkring en halv million slaver til dette området. Staten går under navnet «The Cotton State». Det er jordsmonnet her, sammen med klimaet som gjør det så velegnet for dyrking. Selv om slaveriet formelt opphørte etter borgerkrigens slutt i 1865, så fortsatte kulturen å leve her. Det samme gjelder etter likestillingskampen mellom sorte og hvite på 50- og 60-tallet. Helt frem til idag har Alabama slitt med ettervirkningene av dette, og det er fortsatt stor forskjell mellom sorte og hvite.
I går kjørte vi til Birmingham. Det er den største byen i Alabama, med et av de største universitetene innen helsefag i hele USA. Men å kjøre gjennom byen, og å se de store forskjellene mellom de ulike bydelene var ikke moro. På den ene siden har du vestkanten med flotte hus og fine parker. Alt er holdt i stand og ser veldig flott ut. Vi satte oss på en kafe der, og nøt utsikten utover parken nedenfor. Men før kom dit, så hadde vi kjørt oss bort. Plutselig var vi på feil side og vi rotet oss inn i den sorte delen av byen. Her var det falle-ferdige hus, bilvrak og søppel overalt. Og det bodde folk i disse husene - gjerne tre generasjoner i samme huset, uten jobb og med null utsikt til et bedre liv. Dette er realitetene og arven som sørstatene i USA bærer med seg etter århundrer med segregasjon og rasediskriminering. For om du reiser lenger nord eller vest, så er situasjonen annerledes.
I helgen som var, så fikk jeg muligheten til å følge litt med på amerikansk sport på TV. Det er fotballsesong her nå, og finalen som kalles Superbowl, spilles alltid i begynnelsen av februar. Denne helgen var det playoff til denne finalen, og min venn John sitt lag skulle spille om finaleplass. Amerikansk fotball er jo ikke akkurat fotball, men en variant av Rugby. Men det er moro å følge med på – spesielt når man har lært seg hvordan det fungerer. Dessverre så tapte Green Bay Packers kampen, men det var en spennende kamp å følge.
Sport engasjerer folk. Det er enorme stadioner overalt i USA som tar mellom 20.000 og 150.000 mennesker - alt etter hvilken sport det gjelder. Og det er alltid fullt av folk på stadion. Selv om Base ball er nasjonalsporten, så er Superbowl den største sportsbegivenheten i året. Selv folk som ikke er interessert i sport følger med, for de beste TV-reklamene blir laget til denne dagen. I tillegg har du konserten i pausen som er en stor begivenhet i seg selv.
Men det er andre store sporter her også. Motorsport for eksempel. Nascar er en bilsport som foregår på en rund bane. Man kjører 120 runder rundt og rundt, og det er taktikken i sporten som er det viktige. Jeg husker jeg så en Tom Cruise film fra åttitallet som handlet om Nascar, og jeg ble litt fasinert. En av de største banene ligger i Alabama. Talladega. Når det er løp her i april og oktober, så kommer det ca en kvart million mennesker dit. Da camper folk på de store jordene rundt stadion, og det er en kjempefest i de dagene dette varer. Tribunene på stadion rommer ca 150.000 mennesker og det er et himla leven når dette braker løs. Amerika kjent for å ha sine muskelbiler. Svære biler med store motorer. Og det er dette som dyrkes i Nascar. Vi dro dit, og selv om banen var stengt, så fikk vi en tur i museet.
27. Januar
Det jeg savnet aller mest etter året vårt i California, var lyden av Stillehavet som slo mot stranda. Det er et mektig syn å se på, men uten lyden så går du glipp av hvor vilt det egentlig er. Bølgene som slår mot stranda har reist over halve jordkloden fra Australia og Japan, før de treffe vestkysten av USA med store drønn og brak. Jeg husker vi ble nesten avhengig av å reise ut til havet for å oppleve det, og det mest magiske var når sola gikk ned i havet langt der ute. Jeg fikk ikke oppleve det denne gangen, men vi hadde en plan klar allikevel.
Nå er vi på motsatt side – på østkysten. Vi har forlatt Montgomery og kjørte i går 600 miles før vi kom frem til Myrtle Beach i Sør-Carolina. Denne morgenen har vi satt alarmen på 06.00, for å få med oss soloppgangen over Atlanterhavet. Det er kaldt ute, -1C, men ut må vi. Soloppgangen over havet må oppleves på nært hold.
Det var min idé å reise ut til kysten og bruke et par dager langs Sør- og Nord-Carolinas kyst. Og når vi kom frem i går ettermiddag, så ble jeg minnet på hvor mye jeg har savnet lyden av det åpne havet som slår mot stranda. På denne siden av USA er det Atlanterhavet som kommer inn, og havet har fått reise hele veien fra Europa. Bølgene er mindre enn de som treffer vestkysten, men lyden er ganske lik.
Det er med en viss sorg jeg må innrømme at jeg liker den amerikanske maten. Den er ikke så sunn, og du får altfor mye servert på tallerkenen. Men jeg liker burger og fries og donuts og alt som er søtt eller har blitt fritert. Og det kommer dessverre til å synes på meg når jeg kommer hjem. I California så fikk jeg oksekjøtt hos John og Elisabeth. Han er vokst opp på en kvegfarm i Wisconsin, og vet hvordan kjøttet skal tilberedes. Og siden dyrene fores med mais, så smaker også kjøttet helt annerledes. Mørere og mer porøst.
Når jeg kom til Alabama, så ville vertskapet der at jeg skulle smake på det som er typisk sørstatsmat. Barbeque er det store. Pulled Pork med coleslaw og bakte bønner. Og så har de en spesiell fisk i ferskvannene der. Catfish. Vi fikk anbefalt en restaurant som var gode til å lage det. Det var ikke noen reklame utenfor, og huset så ut som et lagerhus. Men når du kom inn, så gikk du rett inn i sørstatshistorien. Her hadde tiden stått stille. Det var en familie som drev stedet, og folkene som spiste der var lokale farmere og arbeidere.
Og maten – den smakte helt fantastisk!
29. januar
Det er mange steder i verden som er unike og spesielle. Og de kan være nesten umulig å komme seg til, fordi de ofte er utenfor allfarvei. Men amerikanerne har svaret på det. USA er bilens land. Alt er tilrettelagt for at du skal kunne bruke bilen så smidig og enkelt som mulig. Brede veier, mange filer, store parkeringsplasser og smarte oppkjørsler foran huset. Og om du vil komme deg til steder som egentlig er utilgjengelig, så er det bare å bygge veier – og broer. Vårt siste stoppested ved kysten var nettopp et slikt sted. På kartet så er det kun en smal stripe med land. Du må zoome inn for å se det på kartet, og egentlig skulle det være umulig å komme seg dit med bil. Men ikke i USA. På vei dit, så kjørte vi for første gang på veier som liknet mer på veier vi har hjemme. Vanlig to-felts vei gjennom landbruksområder. Men jo lenger ut vi kjørte ut mot kysten- jo bedre ble veien. Og så skjer det. Hadde dette vært i Norge ville vi kommet til et fergeleie nå, men istedet så fortsatte motorveien rett ut i havet - over en bro som bare fortsatte og fortsatte.
Stedet vi skulle til heter The Outer Banks. Det er en øyrekke som ligger som en molo mot havet rett øst for bukta som fører inn til Washington DC. Det er mest sand her, og det betyr at det er en eneste lang sandstrand langs hele denne øyrekken. Og så er det hus her ute – på pilarer. Havet kommer jo rett inn, så mange ganger kommer vannet inn og oversvømmer alt. Men det spesielle er at mange steder er det så smalt her, at du fra veien kan kaste stein ut i havet på begge sider. Man kan leie seg inn i små gjestehus langs hele denne stripa. Eller man kan bo på hoteller på de litt større stedene.
Og så var det disse broene igjen. Plutselig så forsvinner veien ut i havet. Dette er vårt siste stoppested på denne roadtripen. Og det ble et fantastisk siste stopp. I morgen må vi tidlig opp, for det er meldt storm her utover dagen. Washington DC venter, og vi bør helst ikke bli landfaste. Men i kveld er det stille og rolig her – langt ute i Atlanterhavet.
30. januar
Denne turen ble avtalt i fjor høst. Jeg og min amerikanske venn Jared - som bor i Oslo, hadde snakket lenge om å få til en reise sammen. Når jeg nevnte at jeg hadde tenkt meg en tur til California i januar, så fant vi ut at vi kunne reise sammen over, og at jeg kunne møte ham på slutten av turen. Og dermed endte vi opp med en skikkelig roadtrip på østkysten av USA.
Vi er nå i Washington DC. Det er herfra vi skal fly ut og hjem til Norge senere idag. Vi kom hit på fredag, og det første vi gjorde var å spasere fra hotellet og ned til The White House. Det føltes godt å spasere litt igjen etter å ha kjørt ca 2000 km på tre dager. Det hvite hus ligger midt i sentrum av DC. Den delen av huset som alle kjenner fra TV, er forsiden, og det er fra denne siden man er kommer nærmest. Huset er godt sikret med gjerder, og med Secret Service-vakter som vokter eiendommen. Resten av dagen tok vi det med ro, for det var dagen etter vi skulle ha den store sightseeing-dagen.
Alt er større i USA, enten det gjelder størrelsen på kvartalene i byene, bredden på bygatene, og ikke minst monumentene som viser at vi nå er i hovedstaden. Men vi bestemte oss allikevel for å spasere. Det hadde snødd litt om natten, og det var - 4C ute. Men vi er vant med norsk vinter, og hadde med oss lange underbukser, lue og hansker - så vi var forberedt.
Vi forlot hotellet kl 8 og gikk til nærmeste Starbucks for frokost og kaffe. Deretter gikk vi forbi Det hvite hus, og ned til The Mall. The Mall er en kjempediger park med alle de kjente monumentene vi kjenner igjen fra bla innsettelsen av presidentene i USA. I den ene ende har du Washington Monumentet – med alle statene skrevet på toppen og med Abraham Lincoln sittende innerst i monumentet, og i den andre enden er Capitol – det amerikanske senatet. Og i midten er den enorme Obelisken som ble innviet på 1880-tallet, og som på den tiden var verdens høyeste bygning. Parken er ca 500 meter bred og nesten 2 kilometer lang.
Over alt her har du minnesmerker over de ulike krigene som USA har vært involvert i. 2 verdenskrig, Koreakrigen, og så det monumentet som jeg hadde lest om – Minneveggen i svart marmor med alle navnene over de mer enn 260.000 mennene som mistet livet i Vietnamkrigen. Mens vi gikk der, så kom det en mann som selv var krigsveteran. Han fortalte oss litt om minneveggen og poserte tilslutt i giv akt foran Band of Brothers statuene.
På hver side av The Mall ligger også alle de viktige museene i byen. Etter å ha sett Capitol på nært hold – stedet hvor presidentene i USA blir innsatt, så gikk vi tilbake til kunstmuseet. Det er det største og mest innholdsrike museet med billedkunst jeg har vært i. Det var over 120 rom med orginale kunstverk fra 1300 tallet og opp til idag. Omfanget av bilder ble nesten altfor mye å ta inn på en gang.
Etter en ganske sen lunsj, så var det bare å spasere tilbake til hotellet. Vi var passelig slitne når vi kom tilbake. Ikke rart, for vi hadde spasert neste 18.000 skritt, eller ca 15 km. Denne dagen ble uansett en fantastisk avslutning på en innholdsrik rundreise i USA. Nå venter bare morgendagen med koronatest, flyplassen og reisen hjem igjen til Norge.
