«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by. Han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
Juleandakt til menighetsbladene 2025
På julekortet stod det: Med ønske om en fredelig og gledelig jul. Vennlig hilsen Iselin.
Hun snudde kortet og ble stående og beundre det vakre motivet: en engel mot en dyp blå bakgrunn. I sølvskimrende skjønnskrift var et sitat trykket:
«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by. Han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»
Ikke noe annet var skrevet. Bare den enkle hilsenen fra Iselin. Hun undret seg – hvorfor hadde Iselin sendt henne et kort? De kjente hverandre knapt. Likevel kjente hun en uventet glede. En varme i hjertet. Noe rørte ved henne. Det var som om kortet bar med seg noe mer enn bare ord – som om det kom med et budskap hun trengte å høre.
Hun leste engelens ord igjen. Et tegn, stod det. Et nyfødt barn, svøpt og lagt i en krybbe. Så lite. Så ubetydelig. Og likevel – dette var tegnet Gud ga.
For Gud er ikke en Gud som vanligvis gir seg til kjenne i mektige gjerninger og voldsomme hendelser. Men i det stille, i det små, kommer Gud til verden.
Slik erfarte profeten Jesaja det også. Han ba om et tegn, og ventet. Det kom storm, det kom jordskjelv, det kom ild – men Gud var ikke der. Til slutt ble det stille. Og i den skjøre stillheten, gav Gud seg til kjenne.
Vi mennesker lengter ofte etter det store. Etter mirakler. Og Gud kan gjøre store under. Men oftest kommer Gud til oss i det hverdagslige. I det vanlige. I det menneskelige. Gjennom et varmt blikk, en hjelpende hånd, en vennlig hilsen. Gjennom et julekort fra en du knapt husker.
Kortet fra Iselin ble et tegn. Et tegn på at hun ikke var glemt. Ikke alene. Noen hadde tenkt på henne. Og i den hilsenen – i det lille – kunne hun ane noe større. Guds kjærlighet. Guds nærvær.
Julen minner oss om dette: At Gud ble menneske. At Jesus kom til oss – ikke som en konge i prakt, men som et barn i en krybbe. Slik møter Gud oss fortsatt. I det stille. I det små. I det som ikke roper, men hvisker.
Så la oss være åpne for de små tegnene. For det som kan virke ubetydelig, men som bærer med seg en dypere mening. La oss gjenkjenne Guds kjærlighet i hverdagen – i det gode vi gir og får.
Engelen avslutter sin hilsen med ordene:
«Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden.»
Vi takker Gud for at vi ikke er forlatt. For at fredsfyrsten, Jesus Kristus, er midt iblant oss – også når vi ikke ser ham. Han virker i det stille. Han er hos oss. Nå og i all evighet.
Og en dag – skal det bli fred på jorden.
Gledelig jul!
